Inga Juuso står i sentrum av bandet Bárut - et band som plasserer joiken i nye lydlandskaper. De er inspirert av både blues og urmusikk, og gir den nordiske "sounden" en ny dimensjon.
Bárut (samisk og betyr bølge), er en trio bestående av joikeren Inga Juuso, perkusjonisten Martin Smidt og multiinstrumentalisten og vokalisten Asbjørn Berson. Inga er en av våre mest fascinerende utøvere innen joiketradisjonen. Samtidig er hun særdeles allsidig! Du har kanskje sett henne som skuespiller på TV eller kino i filmen "Kautokeinoopprøret", eller på scenen sammen med Steinar Raknes i det fantastiske prosjektet "Skaidi". I Bárut fronter hun et nytt musikalsk samarbeid der joiken dras inn i både blues-verdenen og i urmusikk fra den andre siden av jorda.
Bárut startet som en produksjon for Rikskonsertene men utviklet seg til et band som ønsket å gjøre noe nytt og unikt. Asbjørn forener sine ferdigheter i blues-inspirert gitarspill, didjeridu og kreativ lydskaping med sin datamaskin og ender opp med en helt særegen lydstemning. Sammen med Martin Smidt, som evner å lage suggererende groover på et utradisjonelt tromme- og perkusjonsoppsett, gir de Inga en ramme som kler både henne og joiken på en måte du ikke har hørt før.
På CD´en Bálggis inviterer de med seg flere gjester;
Joikerne/vokalistene Ánte Mihkkal Gaup og Annbjørg Hætta bidrar til en variert og herlig vokalstemning. Audun Eriksen presenterer sine didjeridu-ferdigheter i nye omgivelser og Hildegunn Øiseth utvider det urmusikalske perspektivet med improviserte soloer på bukkehorn.
Frode Fjellheim har produsert CD´en og bidrar med lyder fra sitt rikholdige synthoppsett.
Tidal
Les de fantastiske anmeldelsene i Aftenposten, Altaposten, Adresseavisen m. fl.!
Grensesprengende debut fra en trio som viser den musikalske sprengkraften som ligger i den samiske kulturen. (Aftenposten)
Gåsehudjoik (Altaposten)
...årets mest nyskapende plate (Adresseavisen)
Dette er et album jeg skal ha i bilen (Nordlys)
Bárut – Inga Juuso «BÁLGGIS»
Bluesjoik og urmusikk i ett
Grensesprengende debut fra en trio som viser den musikalske sprengkraften som ligger i den samiske kulturen.
Nå når den samiske musikkens frontfigur, pioneren Mari Boine har sagt hun vil tone ned sitt samiske prosjekt og prøve seg på noe annet, er det flott å oppleve gruppen Báruts altomsluttende musikk. Bandnavnet betyr bølge på samisk, og deres ambisjon er å skape den nye joikbølgen.
Og du verden for en musikk de gir oss. I et landskap av seige bluestoner og urmusikk oppstår et fantastisk spenningsrom i skjæringspunktet mellom det moderne og tradisjonens lange linjer bakover i tid. Gruppen bryter med alle begreper om hva samisk musikk er, akkurat som Mari Boine har gjort hele livet. Tonene vibrerer, puster og ånder i en slags evig pulserende livsrytme. Stemningene skifter som årstidene og musikerne lokker deg inn i sin favn.
Melodier som «Muerat Cirrot», en sang til Juusos lille sønn, «Sálasoaivi», om et hellig fjell ved Tromsø og «Vázzima» har en enorm tiltrekningskraft. Sistnevnte, en sang om å gå. Man suges inn i en klangverden som frembringer det vakre, like sterkt som det mystiske og kjente slik du aldri har hørt det før.
Bárut består av Inga Juuso, verdens eneste fylkesjoiker, perkusjonisten Martin Smidt og multiinstrumentalisten Asbjørn Berson. I tillegg har de fått med seg joikerne/vokalistene Annbjørg Hætta og Ánte Mihkkal Gaup, Audun Eriksen på didjeridu, Hildegunn Øiseth, bukkehorn og trompet, og Frode Fjellheim på synth. Sistnevnte er også produsent.
Skillet mellom drøm og våken tilstand viskes ut i møte med denne musikken. Dette er musikk som virkelig kommer under huden på lytteren.
Veteranen Inga Juuso har ikke vært like synlig som Mari Boine, men etter Bálggis bør hun være på alles lepper.
SVEIN ANDERSEN "Aftenposten" 1/4-11
Gåsehudjoik
Inga Juuso med sitt band Bàrut er klar for publikum med sin debutplate Bàlggis. CD-en åpner sterkt med låta Màttaràhkku som har tunge rytmer, herlig stemmeprakt fra Juuso og fantastiske solopartier av trompetist Hildegunn Øiseth. Mer urmusikk får du med andre ord ikke.
Samisk musikk og joik er ofte synonymt med pentatone skalaer, og moderne innspillinger er preget av mye groove og heftige tunge rytmer. Denne CD-en er intet unntak. Juuso og co serverer tradisjonsjoik med flotte krydrede partier med bass, gitar, trommer, trompet og didjeridu. CD-en er kanskje ikke så veldig nyskapende. Men, man trenger ikke å finne opp kruttet på nytt. Noen ganger holder det å gjøre gammelt sprengstoff enda mer slagkraftig. Albumet inneholder gode melodier signert av Jusso, samt flere tradjoiker. Det er ingen tvil om at Jusso kan joike. Jeg har alltid ment at hun er en av de bedre kvinnelige joikerne, noe jeg også mener denne plata bekrefter. Hun har en fantastisk joikeklang i stemmen, som hun vet å bruke.
Ofte nevnes kun hovedartistene i anmeldelser. Men, denne gang må det påpekes at Juuso har gjort et riktig musikalsk sjakktrekk med sine to bandkollegaer. De eminente musikerne Asbjørn Berson og Martin Smidt leverer nemlig herlig backing til Juusos stemme. I tillegg medvirker gode gjesteartister, bare hør Ànte Mihkkal Gaup joike på låta In ge mun diede eller trompetspillet til Hildegunn Øiseth på åpningssporet. Her lukter vi filmmusikk i særklasse.
Det er vanskelig å plukke ut låter som bør fremheves, ettersom de fleste låtene har et herlig særpreg. Men låtene Bàlggis, Sàlasoaivi og Blues Luothi er låter etter min smak. På disse låtene utnytter musikerne de flotte og veldig sterke melodiene etter alle kunstens regler med flotte melodiske trikserier, rytmisk lek, klang og stemmeprakt. Medmusikerne, Juuso og produsent Frode Fjellheim beviser hvordan joik skal joikes. Med andre ord, sleng cd-en i spilleren, guff på med høy lyd å få gåsehud.
Reiulf Grønnevik "Altaposten" 11/4-11
Skaper nye bølger
Bárut klarer å sette urmusikken i en ny kontekst.
Forrige gang jeg så Inga Juuso var på scenen med jazzbassist Steinar Raknes under Folkelarm. Prosjektet Skáidi var et samarbeid mellom jazz og joik. I Bárut er det bluesen som gir joiken ny næring. Med multiinstrumentalist Asbjørn Berson og perkusjonist Martin Smidt skaper Juuso musikk som det svinger og syder av. Synthsounden fra 60-tallet blander seg med tradisjonelle joiker ispedd bluesens råhet
Ikke alle arrangementene er like overbevisende, synthen blir av og til for dominerende, men helhetlig er det et interessant lydlandskap vi beveger oss i, et landskap som speiler den faktiske naturen det synges om. "Bárut" betyr bølger, "Bálggis" handler om en sti, og den gripende "In ge mun diede" er en bekymringsjoik over reinsdyrstammen.
Gjestevokalistene og gjestemusikerne bidrar til å gjøre dette til kanskje årets mest nyskapende plate. Vi gleder oss til å høre mer.
Veronika Søum "Adresseavisen" 12/4-11
Inga Juuso, verdens eneste fylkesjoiker og en av de få musikerne Mari Boine er litt misunnelig på...
Slik innleder presseskrivet fra plateselskapet om albumet Bálggis. Slik stilles Inga Juuso fra Kautokeino effektivt i skyggen av det skrivet selv kaller «kultfiguren Mari Boine». Juuso blir nærmest som en coverartist. At det ikke er en overflod av fylkesjoikere på denne kloden, det er vel heller ikke så overraskende. Vel, nok om mulige komplekser.
Juuso fronter her trioen Bárut, som består av joikartist Inga Juuso som «ubestridt anker», gitarist, vokalist, synth- og berimbautraktør Asbjørn Berson og perkusjonist Martin Smidt. De har holdt kontakten etter at de spilte sammen for Rikskonsertene i 2007, og bandet har brukt lang tid på å finne de rette joikene til debutalbumet Bálggis, ifølge presseskrivet.
Resultatet er nyjoik: eksperimentell samisk vokal med elementer fra andre sjangere. Her mikses blå noter og fremmed urmusikk (australsk didjeridu) på glidende rytmer. Seinere avløser elektroniske løsninger med synth. Musikken leder tankene til viddas evighet, eller var det dødt industrilandskap? Du kan høre litt pink floydsk inni der også, i Jáhkos Áslat.
Gjestemusikere bidrar på albumet med spill på geitehorn (!) og trompet.
For oss som tilhører den norske språkmajoriteten er det kinkig å ta stilling til det litterære innholdet i albumets tekster. Det er imidlertid bare få partier med rein tekst. Oftest er vokalen bare melodisk grynting, og så samisk musikks signatur: joik, da. Joik, det er forståelig; det er stemning.
Her henger joiken bra i hop med stemningen de andre instrumentene lager.
Robin Røkke Johansen "Nordlys" 15/4-11
Blues fra vidda
Inga Juuso, verdens eneste fylkesjoiker, har slått seg sammen med vokalist og gitarist Asbjørn Berson og perkusjonisten Martin Smidt i bandet «Bárut». I utgangspunktet møttes disse musikerne til en produksjon i regi av Rikskonsertene. Konstellasjonen ble mer permanent enn som så, og nå har bandet gitt ut sin første plate sammen med produsent Frode Fjellheim.
Skal man plassere denne i en bås, må det bli i den meget vide kategorien World Music. Selv om joiken til Juuso er et av de bærende elementer, er dette ikke samisk folkemusikk. Og at Berson er en habil bluesgitarist betyr ikke at dette er ei bluesplate. Ikke er det rein pop heller. Dette er sjangerforvirring på høyt nivå. Bandet tar lytteren med på vidda og opp i atmosfæren. Låten «Bálggis» har fengende riff som går og går i forskjellige variasjoner, det er nesten umulig ikke å trampe takten og nynne med. På «Blues Luohti» tar bandet oss med til Australia med bruk av didjeridu. Dette albumet er så fylt med stemninger og lydkonstellasjoner at det fortjener mye lytting. Det blir bedre og morsommere for hver gang.
Snorre P. Sjøvoll "Helgeland Arbeiderblad" 19/4-11
Verdens eneste
Joiken med alle sine sterke uttrykksformer er på flere måter flott som makker i band.
Rikskonsertene har vært fødselshjelper for gruppa Bárut, som med joikeren Inga Juuso i spissen har turnert rundt i Norge i flere år. Nå har de kommet ut med debutalbumet Bálggis.
Inga Juuso er fylkesjoiker og landsdelsmusiker i Nord-Norge. Sammen med perkusjonisten Martin Smidt og multiinstrumentalisten og vokalisten Asbjørn Berson utgjør hun gruppa som har tatt mål av seg til å
fornye musikklivet med nye måter å kombinere joik med andre stilarter på. Her er stemninger av både blues, pop og ubestemmelig «urmusikk» slik vi etter
hvert er blitt kjent med fra ulike kanter av verden.
Dette er tøft og medrivende. For eksempel tittelsporet, som på norsk betyr Stien, ruller av gårde med drivende tempo i kompet og uredd innlevelse
i sangen både fra Berson og Juuso.
Helt til «undersiden».
At de virkelig har verdensvide ambisjoner med musikken sin, vises blant annet ved at Asbjørn Berson i tillegg til gitarer også trakterer de australske urinnvånernes instrument didjeridoo. Gruppa har da også turnéplaner helt til «undersiden» av jorda.
Som ikke-samisktalende er man henvist til noen korte stikkord for å vite hva sangene handler om. Det overlater vel mye til fantasien.
De musikalske uttrykkene på platas ulike spor er ganske forskjellige. I sangen som bærer gruppas navn, Bárut, er uttrykket barskt og maskulint. Inga Juusos joik modulerer seg over en grunnstemning av skarpe rytmiske riff, mørke mannstemmer og
gryntelyder. I Mievki råder joikeren mer av grunnen, og kompet smyger seg føyelig rundt.
Det nye tonefølget.
Et gjennomgående trekk ved plata er imidlertid at så mye av opplevelsen er knyttet til det nye tonefølget joiken har fått. Og en veldig interessant opplevelse er at joiken som sangstil og fenomen passer så utmerket inn i dette. Inga Juuso er jo en kapasitet på original joik, og hun høres slett ikke ut som om hun må legge bånd på seg for å delta i dette band-konseptet. Tvert imot, joiken med alle sine sterke uttrykksformer er på flere måternflott som makker i band. Her kan det komme til å skje mye spennende framover!
Marianne Lystrup "Vårt Land" 3/5-11
Inga Juuso
er joikeren i gruppen Bárut som ellers består av Asbjørn Berson (gitarer m.m.) og Martin Smidt (perkusjon).
«Balggis» er debutplaten til denne gruppen.
Den inneholder en rekke flotte spor, mest oppsiktsvekkende er kanskje «Jahkos Áslat», personjoiken til Aslak Hætta, en av de sentrale i Kautokeinoopprøret.
Bárut har meislet ut en musikk som lener seg mot blues, jazzrock og musikk fra andre deler av verden, både når det gjelder rytmikk og melodier. «Blues Luohti» (bluesjoik) er i så måte en fascinerende låt, der både didgerido og duvende synth preger låten og joiken er uvanlig eksperimentell.
På andre låter er joiken mer tradisjonell, slik som i duetten mello Inga Juuso og Ánte Mihkal Gaup, «In ge mun diede», inspirert av en lulesamisk joik. Hele tiden er Inga Juusos imponerende og uttrykksfulle joik sentral.
Dette er samisk verdensmusikk der joiken brukes som grunnmur for modernisert og spennende musikk. Bárut viser også en stor evne til å variere uttrykket og varte opp med detaljer som gjør platen ekstra interessant.
Transjoiks Frode Fjellheim bidrar både som joiker, musiker og produsent. Det har vært et godt valg.
Olav Gorseth "Bergens Tidende" 4/5-11
Norsk bokmål 
English