Hildegunn Øiseth
Hun var ansatt som trompetist i nordens eneste profesjonelle storband; "Bohuslän Big Band" fra 1990 - 1999. Ettersom trangen til å utvikle sine egne prosjekter ble større, forlot hun BBB og bosatte seg og jobbet som freelance musiker i Sør-Afrika fra 1999 - 2001. Oppholdet i Afrika resulterte blant annet i to CD utgivelser med bandet Uhambo. Etter å ha utforsket musikk fra store deler av verden - inkludert prosjekter i Pakistan og Palestina endte hun opp med å gi ut sin første solo CD med fokus på ur-instrumentet bukkehorn.
Mange forbinder nok instrumentet med nordisk folkemusikk, men virkeligheten er at dette er et instrument man finner i mange andre deler av verden. Ideen til å sette seg inn i bukkehornets muligheter fikk hun faktisk i Pakistan!
Tidal
Spotify
CD-en er produsert av Svein Schultz og inkluderer et kremlag av musikere:
Helge A. Nordbakken; perc
Nils-Olav Johansen; gitar/vokal
Paolo Vinaccia; perc
Eirik-André Rydningen; trommer
Karl Oluf Wennerberg; trommer
Stein Austrud; vocoder
Majken Christiansen; vokal
Tuva Syvertsen; hardingfele/vokal
Mohdi Ahsan Papu; pakistanske fløyter
Tore Brunborg; sax
Erlend Gjertsen; kb, perc, world stick
Herman Rundberg; gitar/kb/perck/vokal/world stick
Svein Schultz; bass/kb/world stick
Overflødighetshorn
Jenta som går sine egne veier og ofte overrasker, har tatt rotta på meg. Igjen.
– Når kommer plata? har mange spurt seg i lang tid, etter at Hildegunn Øiseth gjennom mange år har levd i musikken med trompet og «fløyelshorn», og medvirket i musikalske prosjekter verden over. Så endelig kom den, men det var ikke «den». Den vi trodde vi skulle få, liksom.
Riktignok har bukkehornet vært med på et lite, eksklusivt hjørne av Øiseths lydverden en stund, men albumet «Hildring» er fullt og helt bygget rundt Brandval-musikerens fascinasjon for bukkehornets lydmuligheter. Og resultatet er bare herlig!
Det vil være feil å si at dette er enkel musikk, men Hildegunn og det medvirkende teamet gjør den enkel å lytte til. Det er mulig at undertegnede er blitt gammel og lettrørt, men når den melodiske delen av musikken og dens basiselementer blir så grunnleggende og befriende enkle som på flere av disse låtene, treffer den en slags grunntone i meg som snakker direkte til følelsessenteret, uten omveier. Enkle grunntemaer bygges ut og varieres nesten i det uendelige, og Øiseth gjør det med en nerve og en tilstedeværelse som fenger, fanger og ikke slipper taket før siste lydsprell toner ut, og jeg sitter der og ønsker det skulle vart lenger. Mye lenger.
Musikk med rom for improvisasjoner som er «hermetisert» på CD kan aldri måle seg med den øyeblikksopplevde. Særlig på releasekonserten i Rådhus-Teatret, men også på skiva, legger Hilde- gunn for dagen en overbevisende inderlighet, en vilje til å nå ut til dem som lytter, noe som ikke slipper taket i meg, men fanger meg og når helt inn. Helt inn. Slikt skjer bare når utøveren selv virkelig elsker det hun holder på med. Det gjør Hildegunn.
«Hildring» er ikke lett å putte i noen sjangerbås. For å stange språkbildet et bukkesprang videre fra hornet: Det blir liksom et helt fjøs av dette, en musikk-driftsbygning med yrende, mangfoldig liv. Hvor skulle du ellers plassere det mange vil kalle etnisk preget musikk, basert på Brandval-jentas bukkehorn, en salgs World Music/ jazz-fusion, med folkemusikkpreg fra flere verdenshjørner, stadig med trekk fra jazzens mangfoldige begrepsverden som plattform?
Et kunstverk er et hjørne av verden sett gjennom et temperament. Og Hildegunns kunstverk, er et landskapsbilde med palettfarger fra mystikk til ekstase. Det speiler myk lavmælthet, lik en demring som slår deg med tystlåten, filosofisk undring i sekundet før dagen tar over med lys, liv og heftigere toner. Bukkehornets særpreg kommer mest til sin rett i de vare tonegangene; et snev av melankolsk sårhet når tonene er som varest; blåest. Men når det drar seg til, mangler det heller ikke på kraft.
Dette albumet handler om formidling av følelser. Det samme gjør denne omtalen.
Frede Y. Eriksen (Glåmdalen)
Norsk bokmål